Om morsrollen (og litt om far)

I går spurte Mammadamen “hvorfor er det så fokus på pappaer med barnevogn, mens for mammaer er all fokus på fortest mulig tilbake til karrieren? ” Mammadamen beskriver en hverdag og en situasjon de fleste kjenner seg igjen i: hvordan være en god mor samtidig som det  forventes at man jobber 100%,  har ett vakkert hjem, og opprettholder ett sosialt liv, med mere.

Mammadamen fattet seg i korthet, men listen over “kravspesifikasjoner til dagens mødre”  kunne fint innheholdt: Mor bør ha en veltrent kropp (og helst delta på et eller flere skirenn/sykkelritt e.l., det er sunt med fritidsinteresser); hun bør være velkledd og trendy; hun bør ha energi og lyst til å ha sex et absolutt miniumum av en til to ganger i uken (det er gjennomsnittet  i Norge,  ifølge  Dagbladet); OG hun bør ha lest minst en av Knausgårds bøker for å kunne føre en samtale.

Hvordan skal vi få det til? Hvordan finne tid og energi til alt dette? Og hvordan være en “god mor” oppi det hele?

Mange kvinner i Norge har flere års utdannelse bak seg, og har akkurat begynt å klatre karrierestigen, når de får barn. Vi har investert mye tid, krefter og penger i en utdannelse. Naturligvis vil vi gjerne ha noe igjen for det, i form av en karriere som gir oss noe og som er utviklende. Dessuten trenger vi pengene og pensjonspoengene. Så får vi barn og alt blir snudd på hodet. Slik var det ihvertfall   for meg. Plutselig er det et lite menneske som er fullstendig avhengig av deg og som du vil gjøre alt godt for.

“Dropp den hellige morsrollen! er rådet til mammaer som meg.” sier Mammadamen.  Hennes svar er “aldri!”, og jeg er helt enig: morsrollen er viktig og jeg vil ikke bytte den bort for gull. Likevel, som Mammadamen spør, “er det ikke mulig å være en god mamma, og samtidig lykkes, i hvertfall til en viss grad, i arbeidslivet?” Vi har satset så mye på utdannelse og karriere før vi fikk barn, og det synes urettferdig å “ofre dette på moderskapets alter”. Vi vil ha alt, men greier vi det? Greier vi å være gode mødre, dyktige karriere kvinner, og en varm og kjærlig partner?

Den norske ideal mammaen og pappaen jobber begge 100% – vi er da likestilte og man må jo realisere seg selv. Dessuten må staten ha sitt for at velferds-Norge skal gå rundt. Barna institusjonaliseres  i barnehager fra de er omtrent 12 måneder (noen så tidlig som 9 måneder), og “alle” er enige om at dette er bra. Full barnehagedekning er en kampsak, og hjemmemammer nyter liten respekt.  Det er ikke så verst å være hjemmepappa, derimot, da får man poeng for at man viser omsorg for sine barn og man hylles som en foregangsmann for den “nye farsrollen”.  Mammaer SKAL jobbe 100% i Norge, og det spiller liten rolle om de har et eller fem barn. Hvis ikke har vi sviktet vårt kjønn i kampen for likestilling.

Men hva med barna? Svikter vi dem når begge foreldrene jobber 100% og stadig havner i tidsklemmen?

Og hva med de mammaene som faktisk har lyst til å være hjemme med barna sine? Er det lov i dagens Norge?

Da jeg gikk på universitetet på Blindern nevnte jeg, sånn helt tilfeldig over kaffen, at jeg gjerne kunne tenke meg å være hjemme mens barna var små. Det gikk ett stille grøss gjennom jentegjengen. Sånt kunne man ikke si, og særlig ikke her, på universitetet, blant blivende utdannede kvinner.  Det var utenkelig. Hva skulle jeg med all den utdannelsen, hvis jeg “bare” skulle være hjemme?

Her er et annet perspektiv: Da jeg bodde i New York for noen år siden, delte jeg leilighet med en jente fra Tadjikistan. Hun var menneskerettighetsadvokat og kom til USA for å gå på et eliteuniversitet, i regi av ett program som het “Leaders of the Future”. Hun var briljant og beinhard.  Vakker, og tidligere Miss Central Asia, var hun også.  Hjemme i Tadjikistan hadde hun blant annet reddet mannen sin ut av fengsel, der han satt pga. illegal pressevirksomhet (forholdene i fengslene der er ikke like trivelige som her i Norge, hvis du skulle være i tvil). Hvis jeg noen gang kommer i trøbbel, tenkte jeg, og havner på “death row”(usannsynlig, men dog) , så ber jeg om å få henne som advokat. Hun hadde fikset det – så tøff var hun. Da jeg spurte hva hun skulle bruke utdannelsen sin til når hun kom tilbake til Tadjikistan svarte hun: “I will educate my children. They are our future.”

Hva gjør vi så i Norge når vi har tatt utdannelse, og brukt mye tid på å bygge karriere, før vi endelig får barn? Mange foreldre sliter med to studielån, i tillegg til hus og billån, og de fleste av oss er avhengig av to inntekter. Særlig hvis vi vil opprettholde en viss standard og status – dvs. fint hjem, fine klær, fin(e) bil(er), og reiser til eksotiske steder. Begge må nødvendigvis jobbe hvis vi skal ha råd til “alt”.

Men hva med barna? Hvor opptatt er de av standard og status? Barn blir muligvis opptatt av standard og status etterhvert, de lærer jo tross allt fra oss, og, som man sier på engelsk, “monkey see, monkey do”. Det viktigste for barna, vil jeg tro, er tid og oppmerksomhet, og at foreldrene er sammen med dem og med hverandre. Jeg skjønner ikke helt hvordan vi skal få det til når vi stadig jager etter status og selvrealisering, gjennom jobb, penger, og sosial anerkjennelse.

Hvordan skal vi løse dette dilemmaet, og hvordan skal vi definere våre roller som mødre?

Noen velger å være hjemmemammer, tross manglende respekt fra det norske samfunnet.  Ære være dem for det. Jeg ser ikke på det som ett offer, eller et tap for kvinnesaken – tvert imot.  Mødre må selv få bestemme hvem som skal ha omsorgen for sine barn. Den retten har vi fortjent.

Hva med pappa? Jo, jeg hører deg. Det finnes hjemmepappaer og det er bra. De kan og bør selvsagt delta i barneomsorgen (takk lov for pappapermisjonsordningen), men det er mamma som er barnets hovedtilknytningsperson den første tiden. Derfor er det naturlig at hun er hjemme, i hvert fall i begynnelsen.

De fleste norske mødre velger å jobbe, eller er nødt til å jobbe av økonomiske årsaker, og de fleste mødre havner i tidsklemmen. Vi vil ha alt, men er det verdt det?

For å si det med the Rolling Stones “you can’t always get what you want, but if you try some time, you just might find: you get what you need.”

Kanskje man kan legge karrieren litt på is i de mest intense småbarnsårene? Kanskje man kan jobbe deltid, eller jobbe freelance, eller jobbe hjemmefra? Er det helt utenkelig?

Selv har vi en mellomløsning: datteren vår er 18 måneder og hun går i barnehage. Jeg jobber hjemmefra (09.30-15), og skal gjøre det ihvertfall frem til januar 2011, så får vi se. Det gir oss større fleksibilitet, og vi slipper f.eks. å stresse for å rekke barnehagen om morgenen. Vil datteren lese en bok eller tre før hun skal i barnehagen, så gjør vi det. Av og til kommer vi i barnehagen 08.30, og av og til 10.30.

Det er ingen tvil om at vi hadde hatt det bedre økonomisk om jeg hadde hadde en “vanlig” jobb, men vi forsøker å holde oss unna tidsklemmen enn så lenge. Det finnes jo mange “vanlige jobber” der ute også – det har jeg venninner som passer på å minne meg om: “Jeg så den perfekte jobben for deg! Kan du ikke søke? Du får den sikkert, og da hadde dere hatt råd til å kjøpe dere ny bil, og så kunne dere ha fikset litt på huset, og så kunne dere ha reist, og så kunne dere…”

Takk for omtanken, sier jeg. Vi har det bra.

Bilde: utsnitt, Le cattive madri (Slemme mødre), 1894, av Giovanni Segantini (1858-1899), Österreichische Galerie Belvedere,  via Wikimedia Commons.

Tagged as: Hjemmemamma, Jobb, Karriere, Kjønsroller, Likestilling, Morsrollen, Mødre, Valg